Jeg ble født i 1981, og vokste opp på landet som ligger øst i Kina. Min familie er ikke rik. Så langt jeg kan huske, hadde jeg ikke god mat og fine klær som andre jenter på min alder. Så jeg kan ikke si at jeg hadde en lykkelig barndom.
Jeg var ofte på sykehus. En kveld viteren 1982, fikk jeg over 40 i feber. Mora mi ble forskrekket og ganske redd og fraktet meg til sykehus i hui og hast. Det var en kald kveld. Det snødde og blåste. Mora mi bar meg i sine armer. Veien var så glatt og isete at hun nesten falt. På sykehuset undersøkte legen meg og fant ut at jeg hadde en alvorlig skydom. Jeg måtte bo på sykehuset i lang tid. Legen sa til mora mi at selv om jeg ble kurert, ville jeg ikke være intelligent lenger. Mora mi var så sterk at hun ikke gav opp mitt liv. Det var ei tung tid for hele familien min, båre for foreldrene og for besteforeldrene. De måtte låne penger av de forskjellige slektningene for å betale utgiftene på sykehuset. I dag går det bra. Jeg er fremdeles flink. Jeg er takknemlig over for mora mi. Det er hun som gav meg livet to ganger.
Da jeg var 7 år, fikk jeg en liten bror. Far var veldig glad, så han laget nudler til naboene som bodde i nærheten av oss for å feire at han fikk en sønn og ble far igjen. Broren min var flink i nesten alle fag på grunnskolen. Jeg var glad i og stolt av ham. Han hadde full forståelse for den fattige familien og krevde aldri nye klær og andre ting. Han bare studerte hardt. Men siden gikk han på videregående skolen. Han forandret seg så fort at jeg ikke kjente ham lenger. Han drev med sport alt for mye og gjorde lite skolearbeid. Han krevde også dyre klær med kjente verdensmerkenavn. Hvordan kunne familien ha råd til det? Så han klaget mye hjemme. Nå studerer han til arkitekt på universitetet, men han arbeider ikke hardt. Jeg er skuffet over ham.
Faren min har arbeidet på barneskolen i over 36 år. Tidligere hadde lærer lav inntekt. De siste årene ble inntekten forbedret. Far fikk litt høyere inntekt. Det var vi glade for. Jeg vet ikke hvordan jeg skal beskrive min far. Mot andre mennesker kan far være veldig snill og raus, men ikke mot meg og broren min. Han elsker sine elever mer enn oss. Han er svært ansvarlig for sitt arbeid og tar hensyntil sine studenter mer enn familien sin. Han ville at jeg skulle bli lege, og at broren min skulle bli offiser i framtida. Ingen av oss gjorde som han som håpet. Vi bestemte oss selv hva vi hadde lyst til å gjøre.
Mora mi er en av de typiske kinesiske kvinnene. Hun er nøysom og sparsom og arbeider hardt. Hun bruker all sin oppmerksomhet i hjemmet. Så vidt jeg kan huske har mor aldri kjøpt nye klær til seg selv. Hun kjøpte bare til barna sine. Hun jobber på en bodegård fra i tidlig morgen til sen kveld hver dag unntatt i dårlig vær. Hun har ikke utdannelse fordi morfar likte ikke at kvinner skulle ta utdannelse. Drømmen hennes er at både jeg og broren min får gode jobber og tjener mye.
Detten er familien min. Den er ikke rik, men full av håp. Nå øsker jeg meg å få jobb etter norskkuret. Det betyr jeg kan tjene penger og mora mi kan slutte å arbeide hardt på bondegården. Jeg håper at mora mi kan gå på skolen i framtida. Det var synd at hun ikke fikk utdannelse da hun var ung. Jeg håper mors drøm om å ta utdannelse, går i oppfyllese.